Om trinnene for revolusjonær maktovertakelse

Før gjennomgangen av de viktigste elementene i de fokelige kreftenes maktovertakelse i samfunnet er det relevant å spørre seg hva revolusjonen egentlig er. Slik jeg ser det kan det i all hovedsak være snakk om tre ting. Den første er maktovertakelsen, den andre er de sosiale endringene i samfunnet og den tredje er en blanding av disse. Dersom vi skal snakke om maktovertakelsen er det særlig fire ting jeg ser som sentrale og som må gjøres raskt. Deretter vil andre sosiale tiltak kunne ta lengre tid.
Det første er kontroll over produksjonsmidlene. Produksjonsmidlene er det fysiske - og viktigste - grunnlaget for overklassens makt. Det er derfra de får inntektene sine og slik de kan kontrollere hvem som får jobb - og inntekt - og ikke. Det er også slik de får overskudd til å kjøpe seg makt på andre måter, som f. eks medier, men mer om dette senere. Dersom den private eiendomsretten oppheves og produksjonsmidlene overføres til stat, kommune og arbeiderne vil det virkelige grunnlaget for borgerskapets styre være opphevet. Dette vil være lettere enn det høres ut som og vanskeligere enn en kan håpe. Lettere, fordi borgerskapet bare sitter på arbeidernes nåde. Eller rettere sagt deres manglende klassebevissthet. Det er i dag ikke behov for noen eierklasse adskilt fra arbeiderklassen. Derfor kan arbeiderne når som helst avskaffe dem gjennom generalstreiker eller demokratiske avstemninger - der hvor demokratiet står støtt.
Vanskeligere enn vi håper, fordi borgerskapet har satt standarden for hva det er tillat å mene, de kontrollerer mediene og i noen land også i verste fall hæren. Dessuten er mange arbeidere ikke klassebevisste.
Det neste trinnet er å få kontroll over kapitalen. Dette er viktig for å hindre borgerskapet i å kjøpe seg medieplass til sine meninger under en tenkt omveltning i samfunnet. Selvsagt er det ikke nødvendig å nekte dem ytringsfrihet, men det er viktig å ikke gi dem mer ytringsmulighet enn alle andre.
Måten dette kan gjøres på er f. eks gjennom ekstremt progressiv beskatning av privat kapital, eiendom o. l. 99,9 %. Dermed sitter de igjen med en formue som tilsvarer hva andre sitter på. For mindre rike deler av borgerskapet kan 99 eller 90 % være aktuelt.
Det tredje steget er å ta kontroll over mediene. Dette må gjøres for å hindre borgerskapet i å servere løgnhistorier, styre debatten, unnlate å informere om positive revolusjonære beslutninger o. a. Likevel er det viktig å hindre at alle aviser blir statliggjort - særlig over lengre tid. Noe som kan være aktuelt er følgende tre ting:
1. Halvparten av de største avisene blir nasjonalisert og deles i to eller tre. En del til å støtte staten samme hva, en del til å kritisere alt staten gjør og evt. en del til å være nøytral.
2. Den andre halvparten gis til dem som jobber i dem og splittes i mindre aviser med mindre markedsandeler hver.
3. En tredjedel til halvparten av redaktørene i begge de to overfor nevnte gruppene bør byttes ut med prominente sosialister/kommunister for å sørge for at de har en viss grad av oppslutning i avisene, siden flertallet av dagens redaktører er borgerlige.
Det er også særdeles viktig å passe seg for maktkåte elementer av den revolusjonære bevegelsen, derfor også splittelsen av mediene.

Den siste biten er kontroll over hæren. Flere sosialistiske/sosialdemokratiske forsøk har falt som følge av at hæren var ikke-eksisterende eller sto på borgerlig side. Jfr. Sør-Amerika. Derfor er det viktig å øyeblikkelig opprette en folkehær og sørge for at i det minste en stor andel av offiserene er revolusjonære. En folkehær er viktig, fordi den vil ha en bred forankring og sannsynligvis være interessert i å støtte revolusjonen - tanken er tross alt at den i stor grad skal representere hele folkets interesser, så dersom den er motstander av revolusjonen er sannsynligvis også folket det.
I dagens samfunn har mange land yrkeshærer, noe som gjør at kontakten med folket svekkes - i beste fall - og forsvinner helt - i verste fall. Samtidig er disse hærene i mye større grad bundet til blind lydighet, mye fordi det er et yrke og soldatene holder på mye lenger enn f. eks det året som er obligatorisk i Norge. I tillegg er de fleste offiserer - i vestlige, men også andre land - blå og mange av dem vil muligens kunne støtte borgerlige og/eller fascistiske kuppforsøk og utenlandske "intervensjoner".
I tillegg til hæren er det også aktuelt å skaffe seg en viss kontroll med politiet, siden disse også har våpen og skal bidra til å holde ro og orden i samfunnet. I tillegg er deres oppgaver definert av borgerskapet og som oftest er det borgelige lover og verdier de skal forsvare - uavhengig av hva de selv mener. Bare punktet om å opprettholde lov og orden vil være problematisk i revolusjonær sammenheng, siden radikale endringer sjelden er ordentlig og ofte ulovlig samme om det skjer ved folkeavstemning, generalstreik eller våpenmakt.